Når de stormer over scenepodiet som en Åsgårdsrei, er det som om en voldsom vind treffer publikum. Så heftig er energien som slippes løs av de 14 danserne i Carte Blanche i et timelangt kraftutbrudd. Her finnes alt: kjærlighet og smerte, ønsket om å behage, mislykkethet, utmattelse… kanskje til og med døden.

«They shoot horses, don’t they» er Sydney Pollacks film fra 1969 om et dansemaraton. Den var inspirasjonskilde for den unge gresk-franske koreografen Katerina Andreou i arbeidet med med verket How Romantic(2025), der ingenting – absolutt  ingenting – kan kalles «romantisk».

I Cristián Sotomayors scenemusikk dunker øredøvende beats. Og før man rekker å forstå det geniale og svært livlige prinsippet som ensemblet bruker for å formidle bevegelser, utvikle impulser, og skape og oppløse par, grupper og rekker, kommer en rockegitar inn som et lite pusterom før det store dramaet setter i gang.

For parene som finner sammen, kan ikke støtte hverandre – eller kun for en kort stund. Det er til å miste pusten av hvordan de slenger, bærer eller til og med kaster rundt på hverandre.

Annabelle Bonnéry ble født i 1973 nær Dijon. Hun var først danser, deretter koreograf, og har har i tillegg studert engelsk og kulturledelse. Hun har ledet kompaniet siden 2018.

Hun arbeider etter et enkelt prinsipp: invitere internasjonalt anerkjente koreografer innen samtidsdans til å arbeide med kompaniets dansere, alltid på en ny og annerledes måte. I Andreou sitt tilfelle, blir det en prosess med høy intensitet som avslører og vekker følelser, samtidig som den alltid er forankret i dansens fysiske natur.

Resultatet av dette gjesteprinsippet, kan for tiden oppleves i repertoaret til Hessisches Staatsballett. De presenterer «Corps de Walk», et stykke skapt av Carte Blanche med Sharon Ey med i 2011, før hun oppnådde internasjonal berømmelse.  Sharon Ey kom senere til Tanzmainz, og internasjonale turneer med hennes verk var med å forsterke dansekompaniet i Mainz sitt gode navn og rykte.

Hvordan blir den? Man må ta seg tid til å bli kjent med en plass og utvikle formater, sier Bonnéry. Uansett ønsker hun å involvere publikum enda mer i prøveprøsessen, i det som opptar ensembelet. Tanzmainz har hatt en «spektakulær» utvikling, sier hun. Hun leker med tanken om å utvide festivalen internasjonalt og øke turnévirksomheten. Danserne skal få muligheter til å samhandle med publikum utenfor scenen. Det gode naboskapet hun har med sin betrodde kollega Heybderickx kan føre til enda mer samarbeid – og kanskje flere gjester fra det nordiske dansemiljøet. For at miljøet har mye bra å tilby, har vi nettopp fått erfare med Carte Blanche.