Musikk – i alle former: pop, klassisk, støy, jazz, spoken word – går som en rød tråd gjennom de tolv helaftens forestillingene Jan har skapt siden 2010. Selv med postmoderne dans’ innflytelse, opplever mange fortsatt at dans kun eksisterer i relasjon til musikk. Det sies at dans ofte «klamrer seg til musikken som en hund til beinet». Og ja, musikken kan styre dansen – men den kan også sluke den. I Jans arbeid har dette komplekse, og tidvis problematiske, samspillet blitt et tilbakevendende tema.
På mange måter kan man si at Jans koreografiske prosess ligner en klassisk komponists. Det er mye telling, med PDF-er og Excel-ark fulle av tall. Dokumenter av besettelse – for en utenforstående kan det se ut som rent matematisk kaos. Dansen dekonstrueres ofte, destilleres til korte sekvenser av bevegelser. Fratatt narrativ og tydelig mening kan disse sekvensene betraktes som noter i en musikalsk komposisjon. Men kroppen er alltid der. Den er aldri abstrakt.
Da jeg var på en prøve på CANCEL BERTHA, tenkte jeg på hvordan denne nye produksjonen med Carte Blanche både passer inn i og samtidig forsiktig avviker fra Jan sitt tidligere arbeid. I dette stykket er de teipede rutenettene fra tidligere verk blitt erstattet med et håndmalt teppe – fortsatt et rutenett, men mykere, som et penselstrøk fra en menneskehånd. Dansernes fokus på telling, bevegelse og romforståelse er fremdeles til stede. Likevel beveger Carte Blanche seg her sammen – men aldri helt likt. Musikk er fortsatt utgangspunktet for koreografien, men nå vokser det frem en stillhet fra musikken. En invitasjon til å lytte til det som ikke er musikk. Å se dansen i det som ikke er dans. Og så, litt overraskende, en optisk illusjon av en hvilende hund.
