CHOREA Theatre er en blomstrende, utellelig og uforutsigbar gruppe av artister, utøvere, musikere, dansere, skuespillere, teater- og dramateoretikere. De lager tverrfaglige kunstneriske, pedagogiske og sosiale prosjekter: konserter, workshops og forestillinger. CHOREA bruker innovative, originale arbeidsmetoder som går utover den kulturelle mainstream og retter sitt arbeid, prosjekter, handlinger og aktiviteter til voksne, ungdom og barn, de som er vanlige teatergjengere, de med begrenset tilgang til kunst, og de som leter etter alternative kulturaktivitet.

The Crack

Noen betraktninger fra regissøren: 

 «The Crack» er en forestilling skapt av Teatr CHOREA med utgangspunkt i teksten til den norske dramatikeren Arne Lygre, oversatt av Elizabeth Frątczak Nowotny, og med fragmenter av poetiske tekster av Rumi. 

 Det er ikke en forestilling om flyktninger som har blitt tvunget på flukt og ut i det ukjente. Det er ikke en forestilling om dem som ikke vet hvor de skal, bare hvor de kommer fra. Det er ikke en forestilling om mennesker som har mistet sine kjære, men som likevel fortsatt ønsker å leve. Det er ikke en forestilling om dem som har mistet alt, men som likevel har håp om at de skal kunne starte livet på nytt. 

 «The Crack» er en forestilling om deg – om oss, som har tak over hodet og mat så det rekker, men som fortsatt ikke har skjønt at vi kan miste alt, plutselig, når som helst. At vi brått kan bli kastet ut i det ukjente, bare fordi noen, uten forvarsel, kan slippe en bombe på byen vår, eller forgifte vannet vårt, eller bestemme at vi ikke lenger får bo i byen vår. Forestillingen handler om våre redsler – og om å finne håp. Og om det faktum at hver og en av oss er, har vært eller en dag kan bli flyktning, og ikke fordi vi har valgt det selv. 

 Vi leser aviser og ser på nyhetene hver dag. Noen ganger har vi lyst til å rømme i Noas ark, eller i det minste til Nepal. Men takket være arbeidet med denne forestillingen føler vi oss mindre hjelpeløse i forhold til verden som omgir oss (dette kan høres veldig naivt ut, men det er slik jeg føler det). Kanskje fordi kampen mot vår egen hjelpeløshet begynner med å snakke om det, og ikke vende blikket bort fra det som skjer. Vi ser etter en sprekk som lys kan strømme gjennom, og etter en sjanse til å komme over på den andre siden av fortvilelsen. 

 Med ord, bevegelse og sang prøver seks kvinner og en mann å fortelle helt vanlige historier om mennesker som har mistet alt, og som kun har håpet igjen. Håpet, som noen ganger får frem overlevelsesinstinktet, og andre ganger får oss til å godta at det ikke lenger fins håp. 

 Jeg håper at vi med denne forestillingen, til tross for aggresjonen og frykten vi ser vokse frem mot ANDRE dag for dag, vil kunne se menneskene i disse andre. Mennesker som oss. Når demonene er borte, kan kanskje samtalen begynne … 

– Tomasz Rodowicz