Olha, 30 år gammel og opprinnelig fra Ukraina, studerte i Nederland et par år, før hun flyttet til Israel hvor hun danset i Kibbutz Contemporary Dance Company. Yousef er 24 år og Palestiner, fra Jerusalem. Anne Lise, fra Søgne utenfor Kristiansand, er 27 år og har arbeidet som frilanser basert i Oslo.

Jeg møter dem utenfor dansesalen der øvingene til While they are floating nettopp har startet. Vi setter oss i sofaene i pauserommet og jeg starter med å spørre hvorfor og når de begynte å danse.

– Jeg begynte å danse i en alder av fem, men frem til jeg var 17-18 var jeg fortsatt amatør. Først da jeg flyttet til Nederland, ble jeg profesjonell. Jeg tror at etter hvert som jeg danset utviklet det jeg en særegen måte å utrykke meg på. Det ble til et språk og en annen måte kommunisere med andre mennesker på, sier Ohla.

Yousef forteller at han startet og danse for rundt fem år siden. Han ble introdusert for dans mens han gikk på universitetet, og siden han drev med kampsport var han vant til bevegelse.
– For meg startet det i et community dance-prosjekt. Jeg ble lært opp til å være instruktør, snarene enn en utøver. Jeg jobbet i ett år med å undervise i landsbyer rundt i Palestina. For meg var dansen en slags flukt fra virkeligheten – for en stakket stund. Det var gjorde godt, det var sunt. Å bli danser var en lang prosess, men jeg fant meg selv i den prosessen, så jeg fortsatte. Det har blitt mer seriøst de siste to-tre årene. Jeg har arbeidet med noen prosjekter og på et par festivaler.

Anne Lise var 15 år da hun startet på et jazzdans-kurs på kulturhuset i den lille kommunen Søgne utenfor Kristiansand.
– Jeg hadde en streng lærer fra Russland, og hun fikk oss til å gå med en blyant mellom rumpeballene. Det hørtes ikke fristende ut i det hele tatt, men jeg likte på en måte den rutinen med danseøvinger. Og etter en stund ble det å oppdage hvordan kroppen kan kommunisere, spennende.

«Men hva skal du bli?»
Det å holde på med dans blir ofte sett på som en hobby, men for Olha, Anne Lise og Yousef er dette er heltidsjobb. Da de bestemte seg for å satse på dansen møtte de forskjellige reaksjoner fra venner og familie.

– Selvfølgelig, det var ikke bare min beslutning om å begynne å danse da jeg var fem. Jeg tror familien min så det som en morsom aktivitet. Da dansen ble mer alvorlig, fikk jeg heldigvis god støtte. For meg er det slik at uansett hva jeg velger å gjøre, må jeg forplikte meg til det. Det er min egen vei og mitt eget ansvar. Jeg fikk rom og frihet til å gjøre det jeg elsker, sier Ohla.

Også Anne Lise sin familie var støttende. Hun forteller om hvordan familien først tenkte på det som en hobby.

– Min nærmeste familie og venner var hovedsakelig støttende. Jeg studerte dans i seks år, og jeg husker at det ble stilt spørsmål rundt det. På et tidspunkt tvilte jeg på meg selv, men jeg er glad jeg var så sta. Det at jeg insisterte på å fortsette gjorde meg sikker i min sak.

Yousef har en litt annerledes opplevelse.
– Min far vet fortsatt ikke at jeg er danser. Fordi jeg er mann og en danser. Dette har med kulturelle normer å gjøre. Resten av familien tror fortsatt det er en hobby. Moren min har støttet meg det siste året, men i begynnelsen var det ikke slik. Også blant vennene mine er det blandede følelser, tror jeg. Noen synes det er interessant, mens andre synes det er litt «for mye», sier han.