Kan du fortelle litt om bakgrunnen din og hva som førte deg til dansen?

Jeg vokste opp i en landsby i Nord-Belgia og ble oppdratt med kjærlighet – men ikke med kunst. Da jeg var seksten, var jeg en tenåring som ikke hadde kommet ut av skapet ennå, full av skam og med et anstrengt forhold til kroppen min. Men jeg husker hvordan jeg kunne være alene på rommet og falle inn i en slags transe mens jeg beveget meg rart til Kate Bush og Tori Amos – om og om igjen. Å danse hjalp meg med å finne ro i kroppen, med å glede meg over den, og etter hvert med å akseptere den.

Rundt samme tid – fordi det var noe vi måtte gjøre gjennom skolen – så jeg mine første forestillinger innen samtidsdans og teater, blant annet verk av Jan Fabre og ROSAS (kompaniet til Anne Teresa De Keersmaeker, en sentral skikkelse innen europeisk samtidsdans). Det slo meg hvor trygge og frie de virket i kroppen sin. Jeg ville også ha det slik. Etter et mislykket år ved universitetet, der jeg studerte nederlandsk og engelsk, søkte jeg meg inn på en danseskole i Nederland.

Som ung mann var det ikke så vanskelig å komme inn – selv om jeg hadde svært lite formell dansebakgrunn. I løpet av årene der så jeg mange forestillinger som skuffet meg, og flere kompanier der jeg ikke kunne forestille meg at jeg ville hatt det godt. Dette, sammen med et sterkt behov for å uttrykke meg, førte til at jeg begynte å lage korte arbeider mens jeg fortsatt var student. Jeg var rundt 21 år gammel. Og siden da har jeg egentlig aldri sluttet å skape.

I CANCEL BERTHA er ikke musikk nødvendigvis noe vi hører – det er noe vi ser, føler og iblant forestiller oss. Hvordan kom du frem til dette grepet, og hvilke koreografiske muligheter åpner det for?

Selv om jeg elsker å koreografere til musikk, og forholdet mellom dans og musikk er et viktig tema i mine siste verk, føler jeg ofte at musikken kan bli en for dominerende drivkraft i dansen. Den kan farge publikums opplevelse på så mange vis, eller rett og slett fungere som et sikkerhetsnett.

Jeg ville utfordre meg selv til å lage et verk for 14 utøvere der abstrakt dans er hovedspråket, og der musikken ikke er til stede på samme måte. Jeg ønsket å finne en vei inn til kjernen i disse danserne, og vise frem kvalitetene deres i et uspektakulært og nedstrippet format.

Det oppstår en helt spesiell sårbarhet når man danser uten musikk. Man har ikke noe å lene seg på, annet enn sitt eget hode, sin egen kropp og de lydene kroppen kan produsere.

Men jeg ville heller ikke at verket skulle bli for konseptuelt. Jeg elsker å se dans, jeg elsker å formidle dans – og jeg liker når det virkelig jobbes og man ser at folk svetter. Det førte til idéen om å bruke mye musikk i prosessen: å lage dansefraser til musikk, og så se hva disse frasene formidler når musikken tas bort.

Jeg håpet det ville føre til et nytt, merkelig og absurd bevegelsesspråk, med en slags iboende, men uforståelig logikk.

Jeg har mye musikk i spillelisten min som jeg elsker å danse til, men som jeg tenker er av litt tvilsom karakter – for emosjonell, for poppete, eller rett og slett for kort til å passe inn i et av verkene mine. Du kan si det er en liste over «guilty pleasures». Jeg har visst aldri helt klart å legge bort den skammen.

Slik startet vi prosessen: jeg tok med musikk inn i rommet, og danserne utviklet egne bevegelser knyttet til bestemte parametere i låtene. For eksempel det å oversette sangstemmen i kroppen, å kroppsliggjøre stakkato rytmer i et orkesterverk av Górecki, eller å jobbe med det følelsesmessige dramaet i Lana Del Reys stemme når hun synger «I don’t wanna live» i sangen «The Dealer».

Det var vakkert å se hvordan 14 utøvere oversatte samme sang på 14 forskjellige måter.

Men uten felles bevegelse og uten musikken til stede, blir det en krevende oppgave å synkronisere alle disse ulike dansefrasene. Det krever fullt fokus og tilstedeværelse fra alle. Fordi man har ikke musikk å lene seg på, må man forstå de andres musikalitet og frasering, og finne en felles forankring for å holde sammen som det mikrosamfunnet man faktisk blir.

Det er så mye vakkert i det å kjempe, og i å nesten lykkes.

Dette er en forestilling med øyeblikk av kaos, klarhet og humor. Hvilke spørsmål stilte du deg selv i løpet av prosessen – og har noen av svarene overrasket deg?

Som nevnt tidligere er det ekstremt vanskelig å synkronisere ulike bevegelser uten musikalsk akkompagnement. Danserne må holde seg svært skjerpet og ha øye på alle – selv de som befinner seg i ytterkanten av scenerommet – for å klare å holde sammen.

Så hovedspørsmålet for denne produksjonen er: Kan disse utfordringene ved tett samarbeid – det å ta hensyn til alles unike vokabular og musikalitet – fungere som en metafor for innsatsen som må til når vi virkelig ønsker å samarbeide eller leve i det samme samfunnet? Kan et danseverk bygget utelukkende på abstrakt bevegelse likevel bære med seg en slik samfunnsmessig undertone og mening?

Jeg stilte meg det samme spørsmålet i et tidligere verk, any attempt will end in crushed bodies and shattered bones. Den store forskjellen var at i det stykket tok musikken en ledende rolle, noe som gjorde det mye enklere for utøverne å forholde seg til musikken enn til hverandre. Musikken synkroniserte de forskjellige språkene for dem.

Med dette verket ønsket jeg å ta opp det samme temaet, men sette det ut i praksis gjennom selve prosessen. Det betyr at vi bruker mye tid på å komme i takt med hverandre, og at vi jobber mye i stillhet. Vi fordyper oss i detaljene, noe som ikke bare gir en dypere forståelse av det du selv har skapt som utøver, men også av det kollegene dine har skapt.

Og et siste spørsmål handler om oppfattelse. Jeg er ganske fascinert av ideen om repetisjon, og hvordan nøyaktig gjentakelse alltid oppfattes forskjellig – fordi man som publikum zoomer inn på en annen kroppsdel, eller lyset endrer seg, eller scenebildet rundt skifter. Så spørsmålet blir: Hvordan oppfatter vi det samme bevegelsesmaterialet når vi ser det igjen og igjen, men i en annen konstellasjon, enten med eller uten musikk, eller med en liten variasjon i utførelsen?

Jeg er fortsatt midt i den kreative prosessen mens dette intervjuet pågår, og jeg må innrømme at svarene alltid kommer sent til meg – noen ganger kommer de først etter premieren. Men jeg er veldig fornøyd med den praksisen jobber vi nå jobber med  –dypere lytting og observasjon, og jeg er spent på å finne ut hvor denne prosessen kommer til å føre oss.

Du har andre verk som turnerer i Europa akkurat nå. Hvor vil du plassere CANCEL BERTHA i forhold til resten av din kunstneriske karriere?

Jeg føler at det ikke alltid er riktig tidspunkt for å ta kunstnerisk risiko når jeg lager verk for etablerte kompanier. Jeg er mer tilbøyelig til å eksperimentere med mitt eget kompani, men jeg synes at CANCEL BERTHA er et unntak fra regelen.

Jeg tror forestillingen vil innta en ganske særstilling i mitt virke. Nye bestillingsverk for andre kompanier er på vei, men alle vil inkludere levende musikk. Med min nyeste produksjon VOICE NOISE åpnet jeg døren for improvisasjon i arbeidet mitt, og med CANCEL BERTHA fortsetter jeg i dette sporet.

Sammen med min egen organisasjon GRIP henter vi nå frem igjen min koreografi fra 2014, THE DOG DAYS ARE OVER, som er mitt eneste andre verk med svært lite musikk. På mange måter kjennes CANCEL BERTHA som en mer lyrisk og poetisk søster av THE DOG DAYS ARE OVER, ettersom de begge deler ønsket om å la publikum komme tett på utøverne og la utøverne forbli nær seg selv.

Denne menneskelige tilnærmingen er noe som forener alle verkene mine, og går tilbake til den tiden jeg var publikummer og ennå ikke profesjonell i scenekunstfeltet. Den gang elsket jeg teateret fordi det var et av de få stedene hvor man uforstyrret kunne konsentrere seg i en time eller mer om én ting – hvor man uhemmet kunne se på og observere menneskene på scenen, og gjennom det lære mer om seg selv. Det er derfor jeg fortsatt elsker teateret i dag.