Kan du fortelle litt om deg selv? Du gikk fra en karriere innen juss til dans og musikk – hva motiverte deg til å ta det spranget?

Jeg har danset og studert musikk siden jeg var fem år gammel. Den gang var det bare en hobby, noe jeg gjorde på fritiden min. Det var på amatørbasis, men med “spiriten” til en ekte fan.

Jeg vokste opp med en overbevisning om at disse kunstneriske aktivitetene måtte forbli en sidebeskjeftigelse i livet mitt, fordi de var økonomisk usikre – ingen i familien min eller omgangskretsen min så på dem som «ordentlige» jobber. I Hellas var det – og er det fortsatt, tror jeg – svært vanskelig å se på kunstnerisk arbeid som en bærekraftig hovedinntekt. Fra min bakgrunn, der den kulturelle kapitalen var lik null, ble slike kunstneriske aktiviteter ble sett på mer som noe overfladisk enn som reelt arbeid eller en kritisk refleksjon over hvordan man kan være en del av samfunnet.

Jusstudiet var aldri et reelt valg, det var et naturlig steg som fulgte logikken i mitt sosiale miljø. Det var et miljø preget av både bevisst og ubevisst frykt for økonomisk overlevelse, og som avviste enhver beslutning som kunne innebære risiko, selv om den var i tråd med individets ønske om hvordan man ville leve livet sitt. Etter at jeg fullførte jusstudiene, begynte jeg å jobbe som advokat, og ble da moden nok til å forstå at yrkesvalget mitt ikke bare kunne baseres på økonomisk overlevelse. Jeg innså at jeg bare kunne være både dyktig og rettferdig i møte med mennesker dersom jeg faktisk trivdes med det jeg gjorde. Dette er en del av mitt politiske syn som borger; modellen for et liv som advokat og forholdet mellom klient og advokat sto i rak motsetning til måten jeg ønsket å oppleve mellommenneskelige relasjoner på.

Jeg sa derfor opp jobben min som 25-åring, og heldigvis ble jeg tatt opp ved den offentlige danseskolen i Athen. Etter tre år med studier dro jeg til utlandet for å fortsette med en mastergrad ved ESSAIS i Angers, Frankrike.
Det var skremmende, men jeg klarte likevel å ta spranget og holde fast ved valget mitt om å endre retning. Det betydde å hele tiden måtte stå imot mangelen på støtte, jobbe ekstra timer i deltidsjobber for å finansiere studiene og ha en sterk overbevisning om at denne innsatsen var lettere å bære enn innsatsen det ville krevd for å «passe inn» i en fastlagt fremtid. Gleden ved det jeg gjorde, ga meg energien jeg trengte for å fortsette.

Som man sier: Det er aldri for sent – det handler bare om å finne nye strategier for å skape den virkeligheten man ønsker seg.

HOW ROMANTIC henter inspirasjon fra dansekonkurransene på 1920- og 1930-tallet. Hva fascinerer deg med dette kulturelle og samfunnsmessige fenomenet, og hvordan har det påvirket arbeidet ditt? (Referanse: They Shoot Horses, Don’t They? – regissert av Sydney Pollack.)

Jeg kjente allerede til dette fenomenet før jeg begynte researchen til HOW ROMANTIC, og fascinasjonen min har aldri avtatt. Disse utholdenhetskonkurransene kan sees på som de første direktesendte realityshowene. Et perfekt bilde på samfunnets absurditet i stor skala.

Et perfekt eksempel på paradokset mellom intimitet og livets kamp som et show – et kappløp uten målstreken i sikte. Det som vekker min nysgjerrighet, er fortvilelsen hos alle de involverte: deltakerne, som først og fremst strebet etter et tak over hodet, og publikum, som søkte en slags lettelse i å se andre ha det verre enn dem selv. Det var desperate mennesker som ble sett på av andre desperate mennesker – alt for å berike et politisk og økonomisk ubalansert system. Depresjonen på 1930-tallet er en historisk periode som føles svært gjenkjennelig for meg, også på et personlig plan.

Fortvilelsen fra den tiden og graden av absurditet i menneskelig atferd i slike øyeblikk gjør meg svært emosjonell. Denne følelsesmessige intensiteten påvirker måten jeg arbeider på – jeg balanserer alltid mellom lekenhet og melankoli i materialet jeg deler med danserne.
Det finnes en tragikomisk tone i arbeidet, og en tydelig trang til å gjøre opprør, samtidig som det følger “kodene” i et danseverk.
Da jeg ble kjent med filmen under researchen min, inspirerte den meg til å tenke mer filmatisk rundt koreografi. Jeg måtte bygge opp sekvenser som gjenskapte effekten filmen hadde på meg, og bruke noen sentrale elementer (par, konferansier, hesteveddeløp, kommentarer, underholdning, ønsket om å presse grenser, kontakt, det å bære og løfte den andre, forvirring). Selv om stykket ikke har en narrativ linje, speiler det likevel filmens atmosfære.

Hva slags opplevelse håper du at publikum tar med seg fra HOW ROMANTIC?

Først og fremst inviterer jeg publikum til å være vitne til det som skjer, med både øyne og ører. Lydlandskapet er svært viktig for å skape den opplevelsen jeg ønsker, og kanskje gi noen hint om subteksten i koreografien. Jeg håper også at folk kan bli fysisk beveget – og kanskje også metaforisk. Forestillingen har allerede en fysisk intensitet, en energi vi prøver å overføre til publikum.

Dette forholdet skifter når forestillingen inviterer publikum til å reflektere, være passive tilskuere, eller bare lytte til lyden. Den fysiske og emosjonelle intensiteten stykket kan fremkalle, oppstår først når man gir slipp på forventninger og flyter med danserne gjennom de ulike stemningene og situasjonene de beveger seg i.

Til slutt håper jeg at publikum fylles med energi og forlater forestillingen med håp og mot. Jeg snakker mye om fortvilelse, men jeg har prøvd – eller vi har prøvd – å tilføre verket både omsorg og håp. Vi jobbet også med ønsket om å gi en følelse av styrke og frigjøring, til tross for innsatsen som vises, for det er nettopp derfor vi skaper og danser HOW ROMANTIC!