Når sang møter bevegelse – korworkshop med Carte Blanche

Ørsmå regndråper skinner i håret til de nær femti menneskene som står utenfor Osterøy integrerings- og læringssenter. En kvinne kommer gående med notemappe og en spørrende mine. «Neimen, står dere her? Klokken er jo over syv!» Hun får svar av en høyreist kvinne med glimt i øyet. «Ja, hun med nøkkelen glemte den hjemme – men slapp av, ektemannen er på vei!» Latteren sitter løst blant de ventende. Noen skotter nysgjerrig bort på den fremmede mannen som står og betrakter dem med et rolig blikk. Han heter Dawid og er profesjonell danser fra Carte Blanche – Norges Nasjonale Kompani for Samtidsdans. Han er på besøk hos Osterøykoret for å holde workshop, om de bare kommer seg innendørs. «Kan vi ikke synge litt,» foreslår én. Dirigenten Jon er ikke vond å be, han gir tonen med sterk røst. Luften fylles av stemmer og melodier fra lattermilde, litt kalde korsangere som varmer opp. En stålblå Audi vrenger inn på tunet. En nøkkel dingler fra en utstrakt hånd gjennom det nedrullede vinduet. Redningsmannen er kommet, og korworkshopen kan begynne.

Å sende profesjonelle samtidsdansere for å holde workshops med amatørkor i Bergensområdet er et nytt prosjekt for Carte Blanche. Koblingen kan virke merkelig, men springer rett og slett ut av Festspillforestillingen Unchained Melody utviklet sammen med koreografen Mette Ingvartsen. Helt siden prosessen med forestillingen startet i desember, har danserne i Carte Blanche blitt utfordret til å synge mye. De har hatt daglige øvelser med sangpedagog, og har hatt et omfattende notemateriale å lære seg utenat. Kjærlighetssanger som spenner over tusen år med menneskelig lengsel skal danne grunnstammen – ankeret, om du vil – i danseforestillingens koreografi. Og det skal synges live! Her er det øyeblikkskunst som gjelder. I arbeidet med stemmer, pust, uttrykk og korsang, dukket det opp en idé hos Carte Blanche sin formidler. Hva om det kunne skje en kunnskapsutveksling mellom kompaniets dansere og amatørkunstfeltet? At danserne, som plutselig var blitt korsangere gjennom Unchained Melody, kunne komme og møte de som har sangen som en stor del av sitt liv. Så kunne de lære bort og demonstrere noen av teknikkene de som samtidsdansere bruker i det musikalske arbeidet. Invitasjonen gikk ut til seks veldig ulike kor – og alle takket ja!

Dawid og Osterøykoret poserer

Inne i den gamle gymsalen på Osterøy skinner det i øyne og i gulnet treverk. Det er kun tre stoler som er satt frem. De er til de som må sitte. Alle andre er forventet å stå – og med tiden, bevege seg. Altene hvisker til hverandre. Mon tro om de skal danse reinlender? Kanskje det blir mazurka! Dirigenten varmer opp koret med sang og bevegelse, før danseren Dawid ber dem synge en av sangene de jobber med for tiden. Han plasserer en opptaker på gulvet. «Don’t worry. It’s just for us,» smiler han. Koret synger. Dawid ser lurt på dem. «Please. Lay down on the floor.”

Samtidig i Åsane, synker Emil, dirigenten i Bergen Vocalis, tungt ned i en stol i et lite klasserom på Åsane videregående skole. «Helt ærlig talt, så var jeg litt skeptisk,» sier han med et unnskyldende smil.

Han er litt svett på pannen, og skoene har han sparket av seg for lengst. «Da vi først fikk henvendelsen, tror jeg ikke noen av oss helt forstod hva dette skulle være. Men så ble det jo kjempebra.» Ihsaan, kompaniets utsendte danser, holder på å pakke ned sakene sine. Han lukker en gul notatbok hvor det står med store, fete typer «ANGER», «HAPPINESS», «SADNESS». Rundt ham står sangerne i Bergen Vocalis og ler og diskuterer hva det er for noe de egentlig har opplevd. De har pustet, de har vandret, de har lekt med kroppens muligheter, og de har prøvd ut karikerte følelser i møtet med musikken de synger. Og de har ledd mye.

«Dette var veldig gøy,» smiler en sopran. I likhet med de andre i koret, har hun nettopp stått og hulket som en trassig smårolling mens hun sang «Aquarius» fra musikalen «Hair». «Det var så mye lyd i meg, plutselig!» En annen korist, en mann godt oppi årene med «STOLT BLIKKENSLAGER» på t-skjorten, humrer fornøyd av egen innsats. Han får en klapp på skulderen fra en bass, som bemerker «Den biten med all teksten har vi aldri sunget så presist og tydelig før…det var som om raseriet gjorde oss veldig gode å artikulere!» I alt-gruppen er de veldig lettet – «Jeg trodde vi skulle lære koreografi, men dette var jo ting alle kan,til og med jeg! Veldig gøy. Og nyttig!»

Ihsaan demonstrerer de store følelsene på workshop med Bergen Vocalis

Det er vannpause i klasserommet på Åsane videregående skole. Workshopen er ferdig, og Ihsaan takker for seg. Han får en entusiastisk vegg av lyd tilbake: «Thank you! Please come again!»

Ute på Osterøy har mørket for lengst falt på. Det som skulle være en 90 minutter lang workshop, ble til to timer og vel så det. Et av korets eldste medlemmer, en kar med våkent blikk og dårlige knær takker for stunden; «Eg fekk riktig so mykje ut av da. Ein stund gløymde eg vondtane mine. Eg skal ta med meg noko av dette til fysioterapeuten min!». Stoler og piano rulles vekk, restene av pausekaken pakkes ned. «Eg visste ikkje at eg kunne bevega meg sånn!», sier én. «Jeg likte det,» sier en annen. «Det var morsomt, dette her! Jeg turte så mye, for alle ble så lekne!»
Når lyset slås av, er det ett spørsmål som henger igjen i rommet:
«Kanskje vi kan gjøre dette hver uke?»