I forestillingen But Then We’ll Disappear (I’d Prefer Not To) står møtet mellom mennesker sentralt. Hvordan vi møter andre – og hvor vanskelig det kan være å finne sin plass i felleskapet. Spørsmål rundt individet, “jeg”, og dets plass i gruppen, “vi”, utforskes.

Danserne står allerede på scenen når salen fylles med publikum. De beveger seg, tilsynelatende upåvirket av hva som skjer rundt dem. Kostymedesignet gjør at hver danser skiller seg ut i mengden. Med ett er koreografien i gang, og dans og musikk fyller scenerommet.

Dansen og bevegelsene blir mer intens, i takt med musikken som strømmer ut og legger seg som et teppe over det som skjer på scenegulvet. Handlinger som aldri blir fullført, brudd og repetisjoner som rykker i kroppene. Som om de danser til strofer av sanger bare de hører.

Scenen ommøbleres gradvis ved bruk av lys, lyd, kostyme og scenografi. Koreografien endrer karakter. Teppet rulles ut, danserne samles i sofaen, og mikrofonen slås på.

Kanadiske Frédérick Gravel tenker filmatisk og musikalsk i sine koreografier, og er kjent for å snu opp ned på strukturene i koreografien. Han ser på en koreografisk idé som en melodi, og arbeidene kan sammenlignes med å lage en konsert hvor han komponerer linjer som danserne framfører med sin egen stemme, i deres egen toneart. For Gravel blir forestillingen først skapt i møte mellom mennesker, og scenen blir en arena for et kunstnerisk og sosialt eksperiment der karakterer bygges og viskes ut.

Bak tittelen But Then, We’ll Disappear (I’d Prefer Not To) skjuler det seg et ønske om å fremheve individets rolle i en motsetningsfull verden hvor skyldfølelse og feiring er to sider av samme sak i et håp om at alt har en plan.