Journal
Møt Mette Ingvartsen, koreografen til Unchained Melody
Bli bedre kjent med koreograf Mette Ingvartsen og tankene bak Unchained Melody, der sang og dans veves sammen i en utforskning av kjærlighet, følelser og fellesskap.
Kan du si litt om deg selv og din kunstneriske bakgrunn?
Jeg vokste opp i Danmark på 1980- og 1990-tallet, men har nå bodd i utlandet i mer enn 25 år, og er basert i Belgia. Jeg begynte å danse da jeg var veldig ung, først gjennom streetdance og hiphop, og opptrådte mye som del av en ungdomsgruppe. Ganske tidlig skjønte jeg at det som interesserte meg mest, var å lage forestillinger. Jeg skapte mine første koreografier som tenåring, mens jeg gikk på en danseefterskole, en internatskole med dans som fordypning, og siden den gang har koreografi vært selve kjernen i praksisen min.
Gjennom årene har arbeidet mitt beveget seg mellom svært ulike spørsmål og uttrykksformer, ofte ved å la koreografien utvide seg i møte med stemme, visuell kunst, teori, musikk og spørsmål knyttet til kollektivitet. I mine tidligere prosjekter, som The Artificial Nature-serien, undersøkte jeg relasjoner mellom menneskelig og ikke-menneskelig agens, mens jeg i senere arbeider har fokusert mer på seksualitet, affekt og den politiske historien til den nakne kroppen på scenen. Akkurat nå er jeg veldig interessert i å arbeide med kjærlighet som tema.
Kan du beskrive den kunstneriske prosessen bak dette arbeidet?
Det som har vært spesielt med denne prosessen, er at vi har valgt å behandle sang og dans som noe som henger uløselig sammen. Utøverne synger og beveger seg nesten kontinuerlig gjennom forestillingen, noe som har krevd en veldig spesifikk arbeidsmåte.
Dette har også betydd et tett samarbeid med stemmepedagog Rikke Lina Matthiessen, som har jobbet med danserne i Carte Blanche i mange år, og med Fabienne Seveillac, min samarbeidspartner og dramaturg for forestillingen. Sammen har vi diskutert ikke bare utvalget av sanger, men også hvordan ulike vokale modulasjoner, tonaliteter og emosjonelle nyanser kan forskyve meningen i dem.
Stemmen har vært brukt aktivt i mange av mine tidligere arbeider – gjennom tale, latter, gråt, pust eller rytmiske vokaliseringer – men sang er en nyere retning for meg. Jeg er ikke utdannet sanger, noe som kanskje gjør utforskningen enda mer interessant, siden jeg også lærer mye selv. Denne prosessen har gitt meg mulighet til å oppdage nye måter å tenke koreografi på, gjennom musikalitet, resonans og emosjonell smitte.
Samtidig viderefører arbeidet en interesse jeg lenge har hatt for hvordan koreografi kan fungere utover bare bevegelse. Jeg har aldri vært interessert i å etablere et fast bevegelsesspråk eller en stilistisk signatur. Det som fortsetter å drive meg, er eksperimentering: med former, med persepsjon, og med hvordan forestillinger kan skape nye relasjoner mellom kropper, følelser og kollektive erfaringer.
Vann har også en viktig plass i koreografien. Kan du si litt om det?
Vann, sjø og hav har vært en viktig del av forestillingsverdenen i arbeidet helt fra begynnelsen. Koreografien er strukturert rundt ideen om bølger: Danserne kommer inn som én gyngende masse, og mange av bevegelsene bygger på rytmer av stigning og fall, der én kropp stiger opp mens en annen synker ned. Jeg var interessert i å skape et slags koreografisk landskap der danserne hele tiden er sterkt forbundet med hverandre.
Samtidig er dette ikke bare bokstavelige bølger, men også bølger av affekt og følelser. Arbeidet undersøker hva det vil si å drukne emosjonelt – å bli overveldet av følelser i en kjærlighetsrelasjon. Jeg tenkte ofte på forestillingen som et slags «hav av affekt» eller et «osean av følelser», der emosjonelle tilstander sirkulerer kontinuerlig mellom kropper.
Dette henger også sammen med kroppens egen materialitet. Siden kroppene våre i stor grad består av vann, arbeidet vi med en «flytende bevegelsespraksis», med vekt på fornemmelser av flyt, sirkulasjon og indre bevegelse. I enkelte øyeblikk kommer dette til syne som bevegelser som brer seg gjennom kroppen som bølger.
Scenografien viderefører denne logikken gjennom reflekterende overflater – lenker og metalliske forheng som fanger opp og bryter lyset som en vannflate. Slik blir scenen et skiftende, reflekterende landskap, både fysisk og emosjonelt.
